Barndomsminner fra gamledager – ”Mann og kone-butikkene”

Jeg har fått meg hund og er ofte på vandring rundt omkring på gamle tomter. Ikke bare er dette en deilig tur å ta, dette er også en god reise i barndomsminner.

Byen vår er i stadig endring, men minnene om slik den en gang var ligger lagret. De dukker ofte opp mens jeg går der og tenker på ingenting. Og kanskje har du det på samme måte?

Husker du for eksempel da hvert nabolag hadde egen butikk? Den lå som regel i kjelleren hos de som eide og drev den. Mine besteforeldre hadde en sånn en, og i dag ringte jeg pappa for å høre hva han husker om det å vokse opp med butikk i kjelleren.

  • «Det var så kort avstand mellom butikkene at jeg fra verandaen kunne se seks andre nærbutikker, forteller han.»

Man valgte den butikken som lå nærmest, og så var man lojal kunde der. Faste kunder fikk skrive ”på bok” og betalte en gang i måneden, når mannen i huset fikk lønn. Kundene beholdt boka selv, ellers kunne jo butikken komme i skade for å skrive inn varer man ikke hadde kjøpt. Slik fungerte det på 50- og 60-tallet. Man stolte på kundene sine, og de var lojale.

Det var mest hjemmeværende kvinner og barn som var daglige kunder, far i huset var på jobb og kom først hjem etter at nærbutikken hadde stengt. Men siden forholdene var små og butikkeieren var en god nabo hendte det ofte at det ringte på døra etter stengetid, og utenfor sto det en nabo som hadde glemt å kjøpe noe. Da ble varene hentet og skrevet opp i boka.

  • «Jeg husker at regnestykket var at 12 familier som kjøpte alt som nærbutikken kunne levere på sin butikk var nok til å holde butikken gående. Men da kunne man ikke ansette noen andre, familien måtte klare alt selv, sier min far.  Han husker godt at han som guttunge ofte gikk glipp av Barnetimen på radio fordi han måtte levere varer i nabolaget etter stengetid på lørdager.»

Det å drive butikk den gang var en heltidsjobb i kundenes tjeneste. Alt kom til butikken i store forpakninger og måtte veies opp og pakkes om. Mel og sukker, kaffe, melk og sjokolade, alt ble nøye veid og målt og solgt over disk til en og en kunde. Etter stengetid måtte de forberede neste dag, og ikke minst levere varer til kundene.

Endringene og starten på slutten for denne måten å drive butikk på kom mot slutten av 60-tallet. Da begynte varer å komme i ferdig oppmålte størrelser, solgt i store kvanta fra grossister. Samtidig kom de store varehusene til byen og kunne ha tilbud på sine storinnkjøp. Det endelige ”dødsstøtet” var nok da bilen ble allemannseie og kjøremønstrene endret seg med det.

Det hører med til historien at min farmor ikke lenge etter at de la ned sin butikk begynte å jobbe for et av de store varehusene i byen. Og varehus, det var noe helt annet enn kjøpesenter. Men det er en helt annen historie som jeg kanskje skriver en annen gang.

Jeg kan huske at jeg var kjempestolt over å ha ei bestemor som jobbet der byens første rulletrapp var. Og jeg har en bestemt følelse av at hun var veldig stolt over å være en selvstendig kvinne med jobb utenfor huset. Men det snakket vi dessverre aldri om mens hun levde.

Vandringer på gamle trakter gav meg denne gang barndomsminner og en god samtale med min far. Og forhåpentligvis et innlegg som kan inspirere deg til å både huske på, og notere ned dine egne minner til glede for kommende generasjoner.