Så kommer de til oss med seg og sitt

Så kommer de til oss med seg og sitt

Glade dager i Blokka

Barndommen og minnene fra den ligger i oss alle. Noen har vært heldige, andre igjen må bruke hele livet for å takle barndommen. Du kan gjøre en forskjell ved å skape gode minner for dagens unger, visste du det?

Da jeg gikk på barneskolen bodde vi i ei treetasjes blokk mitt oppe på Tromsøya. Pappa var lærer og vi hadde fått ei leilighet som fulgte med jobben hans. Jeg var 7 år og var overbevist om at vi var verdens heldigste. Nå hadde familien egen leilighet, vi var to voksne og tre barn, og hadde to soverom! Det var andre unger i nesten alle leilighetene i blokka, og vi hadde umiddelbar nærhet til naturen. Kunne man ha det bedre?

Jeg smiler hver gang jeg tenker på årene i Blokka, og tar stadig veien forbi i Ringkøbingvegen for å la barndommen streife meg med hele minneregistret sitt.

Det ble også en spennende og holdningsskapende tid for ei lita jente på vei inn i livet. Vi snakker om tidlig 70-tall i universitetsbyen Tromsø, og både «lilleblokka» som lå ved siden av, og vår blokk var en smeltedigel for veldig mange forskjellige folk fra både inn- og utland. Selv vokste jeg opp i en familie som knapt nok hadde vært i Sverige på denne tiden, og verden var liten, med en trygg base i Tromsø.

De som ikke var som oss

I oppgangen vår bodde det en familie som var fra Irland og hadde reist verden rundt i jobbsammenheng. Ungene var født på forskjellige steder i verden, og hjemme snakket de selvfølgelig engelsk. I en annen oppgang bodde ei japansk mor med sine to gutter. Like i nærheten av blokka lå Nordlysobservatoriet med ansatte fra hele verden, og jeg hadde ei venninne med fransk mor og et nydelig fransk navn.

Dette var både veldig eksotisk, og samtidig det naturligste av verden. Slik skulle det være, det fantes folk over hele verden, og selvfølgelig skulle noen av dem bo i Blokka på Skoglyst. Dette var den tidens innvandrere, og i min lille verden var de helt vanlige naboer med unger som det var artig å leke med.

Som voksen har jeg tenkt at jeg fikk en rikdom som jeg ikke hadde forutsetning for å se den gang. Det fremmede ble naturlig og ulikheter ble spennende og lærerikt.

Rett nok snakket de voksne et sjarmerende norsk, og de holdt på sine tradisjoner og språk, men de var viktige bidragsytere i byen og samfunnet. De forærte oss også ungene sine som alle ble en del av det norske samfunn, og både bidrar positivt og betaler sin skatt i dag.

Men i dag da

Kanskje kommer de lengre borte fra de som kommer til landet vårt nå, de har helt klart en tøffere historie og de har en dårligere økonomisk start enn «de nye norske» som fikk prege min barndom på 70-tallet. Men jeg tror at hvis vi tør å åpne hjerter og hjem for dagens innflyttere så vil historien vise oss akkurat det samme;  At rett nok snakker de voksne ikke godt norsk, naturligvis tar de vare på sin egen tradisjon og kultur. Men ved åpenhet og veiledning om hva det vil si å bo i Norge blir de gode bidragsytere i byen og samfunnet. Og som en bonus, de forærer oss ungene sine som blir en viktig del av det norske samfunn med både sin skatt og seg selv.

Også i Amerika

Også i Amerika

I dag, 21. januar, er det selveste Soldagen i Tromsø. Det er den dagen da vi ser sola igjen etter to måneder uten. Og ja, vi tar litt av i kollektiv galskap.

Helt av hengslene

For i dag er det endelig selveste Soldagen og den gjør oss som bor her, og de som har bodd her, og de som vet at de egentlig hører til her, helt tussete. Vi feirer sola med solboller (som visstnok heter Berlinerboller andre steder), vi drikker kakao og vi ser mot sør alle sammen. Facebook fylles av solstatuser, og Instagram flyter over med solbilder. Hold ut, det vil gi seg, men i dag tillater vi oss å ta helt av, vi har ventet i to måneder!

Utenlandsk presse var på plass

Den Soldagen jeg husker best gikk jeg på gymnaset, på Kongsbakken. I midttimen toget vi, en venninnegjeng, til byen og ned på kaia ved Skarven for å se på sola. Jeg hadde skrevet et sol-dikt som ble lest for de andre og applausen og latteren satt løst. Dette må ha fanget oppmerksomheten  til de utskremte journalister fra Amerika som var i byen for å skrive om dette rare fenomenet Soldagen, og det vi i det høye nord gjorde for å hylle sola på denne dagen. Vi ble intervjuet og tatt bilde av, og diktet ble oversatt til engelsk. 17 år og allerede oversatt til et fremmedspråk, ikke verst!

I media «over there»

Etterpå dro de til Prestvannet skole hvor, min far var rektor, og laget reportasje om solboller, karneval og kakao. Noen uker senere nådde den ferdige avisen Tromsø, og meg, via en utvekslingselev fra byen som sendte brev hjem med avisa som overraskende innhold. jeg må få minne om at ingen hadde hørt om Internett, Facebook og Instagram, og at dette var store greier for ei vanlig jente fra nord den gang.

Og her er diktet

Æ har en lengsel og mange med mæ

vi savne ho som er god og varm

Vi savne sola som gir oss lyset

og gjør at livet det spire fram

En venn e sola, en venn vi savne,

de lange månan ho borte e

Men, når ho kommer, da kommer gleden,

og det e godt å være tell

Eirin 17 år.

Foto: Harald Groven