Også i Amerika

Også i Amerika

I dag, 21. januar, er det selveste Soldagen i Tromsø. Det er den dagen da vi ser sola igjen etter to måneder uten. Og ja, vi tar litt av i kollektiv galskap.

Helt av hengslene

For i dag er det endelig selveste Soldagen og den gjør oss som bor her, og de som har bodd her, og de som vet at de egentlig hører til her, helt tussete. Vi feirer sola med solboller (som visstnok heter Berlinerboller andre steder), vi drikker kakao og vi ser mot sør alle sammen. Facebook fylles av solstatuser, og Instagram flyter over med solbilder. Hold ut, det vil gi seg, men i dag tillater vi oss å ta helt av, vi har ventet i to måneder!

Utenlandsk presse var på plass

Den Soldagen jeg husker best gikk jeg på gymnaset, på Kongsbakken. I midttimen toget vi, en venninnegjeng, til byen og ned på kaia ved Skarven for å se på sola. Jeg hadde skrevet et sol-dikt som ble lest for de andre og applausen og latteren satt løst. Dette må ha fanget oppmerksomheten  til de utskremte journalister fra Amerika som var i byen for å skrive om dette rare fenomenet Soldagen, og det vi i det høye nord gjorde for å hylle sola på denne dagen. Vi ble intervjuet og tatt bilde av, og diktet ble oversatt til engelsk. 17 år og allerede oversatt til et fremmedspråk, ikke verst!

I media «over there»

Etterpå dro de til Prestvannet skole hvor, min far var rektor, og laget reportasje om solboller, karneval og kakao. Noen uker senere nådde den ferdige avisen Tromsø, og meg, via en utvekslingselev fra byen som sendte brev hjem med avisa som overraskende innhold. jeg må få minne om at ingen hadde hørt om Internett, Facebook og Instagram, og at dette var store greier for ei vanlig jente fra nord den gang.

Og her er diktet

Æ har en lengsel og mange med mæ

vi savne ho som er god og varm

Vi savne sola som gir oss lyset

og gjør at livet det spire fram

En venn e sola, en venn vi savne,

de lange månan ho borte e

Men, når ho kommer, da kommer gleden,

og det e godt å være tell

Eirin 17 år.

Foto: Harald Groven