Bålpasseren

Jeg har en leken hjerne som av og til tenker litt for mye. Men som regel går det helt fint, vi er gode venner hjernen min og jeg. De fleste tankene lander med smørsiden opp. Og jeg blir stadig flinkere til å håndtere når de lander med smørsiden ned.

En av mine favoritt-tankestunder
er når jeg tenker meg livet og samfunnet som mye enklere enn det etterhvert er blitt. Og jeg elsker å leke med tanken om hvem jeg ville vært i tidligere tider. Bare som et tankeeksperiment, ikke fordi jeg tror jeg har levd før.

 

Jeg ender som oftest opp med å være en formidler av noe slag. I stammetiden kan jeg se for meg meg selv som Bålpasseren. Hun som sørger for å holde bålet varmt, og som samler ved. Hun som hadde god tid til gode samtaler, og som kunne være stille når det trengtes.

Bålpasseren  fortalte også stammens historie videre til neste generasjon. Noen ganger måtte hun legge ut på reise for å høre siste nytt, og for å tilfredsstille trangen til å lære nye kunster. Men hun vendte alltid tilbake til stammen sin og oppgaven hun hadde.

Mon tro om det fantes en Bålpasser, om det var en kvinne og om hun kunne livnære seg av det? Men jeg føler slektskap og sender en varm tanke bakover i tiden til gode kolleger. I Sør-England har arkeologer gjort funn som tyder på at menneskene hadde ild nesten 300 000 år f. Kr. Så det skulle være noen å ta av.

Og til alle de som i disse dager forsøker å leve av formidling; stå på, du trengs!